Ja, du leser det riktig. Oppdretterne.
Husker du når du først syklet den rushing sveipingen av “Hellbound?” Eller hvordan Cannonball fikk humøret til å stige, uansett hvor mange ganger den ble spilt på alternative radiostasjoner? Det ble aldri gammel. Som så mange andre sanger kreditert Kim Deal eller Tanya Donelly. Teller bakover ved å kaste mus. Pixies ‘gigantiske. Judy stirrer på solen av Catherine Wheel. Omtrent hva som helst av magen. Det totalt undervurderte Pacer -albumet av Amps.
Og selvfølgelig strengen med utmerkede Breeders Songs: Divine Hammer. Kalkhus. Elsker du meg nå? Jeg vil bare komme sammen. Hellige. sønn av tre. Det mest fantastiske omslaget av lykke er en varm pistol som noen gang er laget. Og det er bare de jeg kan rulle av uten å tenke på det. Hvordan faen er det ikke et stort omslags-/hyllestalbum til disse ugudelige talentfulle damene?
Uansett, så, ja, jeg er fan. Og jeg er virkelig spent på å høre på all nerve. Og det skuffer ikke
Musikken har fortsatt den langsomme, lave, slipende følelsen av trussel, med pops av krok eller blitz, og husker bandmedlemmers lange historie fra Pixies som er til stede. Men bandet ser ut til å ha også mildt litt. Støyen og energien er fremdeles der på sanger som Howl om sommeren, men samlet sett er sangen et tregere bevegelig dyr enn mange av sangene deres fra 1990 -tallet. Og selvfølgelig er det fornuftig. De er eldre, klokere og mer modne nå. Mindre krok, ingen åpenbare singel og få sanger som vil feste seg i hodet ditt – selv om albumet generelt skulle henge i tankene dine. Det er en stemning, det er en “generelt.” Det er ikke laget for radio, den er laget for å bli lyttet til med intensitet og fokus. Men igjen, de kan fremdeles sparke det på sanger som Archengels Thunderbird. Mest av alt vet de hva de gjør – som er behovet for å være brash eller å bevise seg selv. De er rockelegender nå, de vet det, og de ser ut til å ha bosatt seg pent i sin egen arv.
Bra gjort.
Tonya Donnellys andre band, Belly, har også gitt ut et comeback -album – og det er også bra. Ikke fullt like bra, men også ganske annerledes enn all nerve.
Magen var alltid et mer poporientert kjøretøy, så det er ikke en overraskelse at sangene er jevnere og lettere. Til syvende og sist betyr det at de ikke holder seg til ribbeina på samme måte. Så, fremdeles et solid album, men ikke så bra som all nerve.